R2

Los Azulejos - Los Quemados

Forhold: Optimale. God skilting og god bevaringstilstand. Vær oppmerksom på vardene når du krysser ravinene. Vær forsiktig i begynnelsen av stien de første meterne av stigningen, på grunn av bratt skråning og løs jord.

pdf ruta R2

Egenskaper

6,68 km

Avstand

3:30h

Varighet

Moderat-Høy

Innsats

Beskrivelse

Seksjon A: Azulejos-Llanos de Ojeda:

Tilgangspunktet er på høyre side av C-819-veien, fra Mogán til La Aldea, ved et innløp (Los Azujelos), hvor det er et skilt. Stien begynner å sikksakk oppover fra dette punktet, og møter store steiner på veien, med Ojeda-ravinen til venstre. Fortsatt stigende når vi Charcas de las Aneas. Derfra klatrer vi opp til Llano de la Bruma, et mindre bratt område. Stien, merket med varder, svinger av til venstre for Bco. de los Palos, til den forbinder med sporet som går mot Aula de Inagua.

 

Seksjon B: Llanos de Ojeda-Roque de Veneguera:

Vi går langs sporet mot E, i motsatt retning av Aula de Inagua, og går rundt hodet til Barranquillo de los Palos-ravinen, til vi kommer til Llanos de Ojeda. Kryss disse, følg forsiktig vardene som peker mot et gammelt furutre (Pino de la Orilla), som indikerer begynnelsen av nedoverbakken, dekket med vegetasjon. Vi går forsiktig ned mot Lomo de Los Quemados, hvor vi kan se noen viktige fossefall, krysse noen kløfter med flater og bakker. Aula de Inagua kan sees til høyre, samt en annen utsikt over Los Azulejos og rute 1. Selv om skråningen ikke er veldig bratt, øker den på noen punkter og blir reddet av sikksakkingen av stien. Vi når Roque de Veneguera, som vi grenser til, for å fullføre ruten, på C-819-veien (Mogán-La Aldea) hvor skiltet er plassert.

 

Tolkning:

Denne ruten følger ravinene som utgjør en del av overvannet til Veneguera-dalen, på SV-kanten av Inagua-Ojeda-Pajonales-massivet. Dette er en eldgammel, Mio-Pliocene fjellkjede (trakytter, fonolitter og basalter), sterkt erodert og kulminert av en ås eller fjellkjede i E-W retning, dannet av flere morros eller fjell, inkludert Morro de Pajonales, Mt. de Alsándara eller Sándara, (høyeste punkt, 1583 m), og fjellene Ojeda og Inagua.

De fargerike og slående steinene kjent som «Los Azulejos» (flisene) finnes i denne delen av øya (Risco de las Tederas og ravinene Los Palos og Salobre), i større antall. Faktisk kan de også sees andre steder, og definerer kanten av den gamle kalderaen* i Tejeda (W for Gran Canaria), som ble dannet ved kollapsen av taket på den første vulkanske bygningen på øya og som senere ble fylt ut og gjengravd av henholdsvis andre konstruksjons- og erosjonsepisoder. Den varierte fargen på disse bergartene skyldes hydrotermiske endringer ved kontakt med vann og plutselig avkjøling av vulkanske tuffer* som gir forglasning i forskjellige farger. Derav navnet (M. Trapero, 1999) for likhet, på «azulejos» (glasert murstein i forskjellige farger).

Etter en kort, men bratt oppstigning kan vi hvile i et område som er veldig polert av vann hvor det dannes vannpytter (Charco de «Las Aneas «* og «Charco Azul», som er ganske dype). De vitner om erosjonen forårsaket av avrenning fra massivet og det voldsomme vannet, om enn sporadisk. Et annet tegn på den sterke erosjonen i dette området er de små hulene (taffonis) som er dannet i steinene av vindens påvirkning. Helt til vi kommer til sletten La Bruma kan vi se plantearter som har erstattet furuskogen (steinroser, steinroser, timian, taginastes, tabaibas osv.), der den har blitt overutnyttet. Vel her finner vi en god dannelse av kosttrær, som går forut for den senere rekoloniseringen av furuskogen.

Vi stiger opp mot Llanos de Ojeda, og observerer de første furutrærne. De er gamle individer, hundreåringer av stor størrelse og med en forkrøplet krone, som har mistet den koniske kronen som er typisk for unge furutrær. Pinar de Inagua, Ojeda og Pajonales furuskog er en tørr eller sørlig eksponering furuskog. Eksemplarene er spredt og underskogen er praktisk talt ikke-eksisterende, i motsetning til Pinar de Tamadaba, som har en nordlig eksponering. Generelt er denne furuskogen i god bevaringstilstand, på grunn av at den har vært beskyttet ved lov siden 1972 (Natural Hunting Refuge). I 1994 ble grensene utvidet til hele området ble erklært som et integrert naturreservat (lov 12/1994 om beskyttede naturrom), som bare tillot vitenskapelig og unntaksvis pedagogisk bruk (denne ruten er ikke innenfor det beskyttede området, den går bare langs grensen). Kriteriene for vern er bevaring av furuskogen og faunaen som lever i den, spesielt fuglene Picapinos og Blue Chaffinch, og vi identifiserer alltid Inagua med den naturlige furuskogen. I virkeligheten ble det i andre tider utnyttet til å skaffe ved, kull, bek eller fisk, til å tette skip, samle furunåler til storfe, osv. Alle disse produktene ble lastet på beist (esler, hester, muldyr) langs stiene og spor som vi nyter landskapet i dag. Dette får oss til å tenke på hardheten og lidelsen i «fortidens arbeid» som lokalbefolkningen livnærte seg med, sammen med jordbruksarbeid og gjeter.

Vi forlater Llanos de Ojeda og begynner nedstigningen mot Roque de Veneguera, gjennom området Los Quemados og Lomo de La Palma. Når vi går ned, forsvinner furutrærne til fordel for krattmarken Cardonal-Tabaibal. I tillegg til en vakker utsikt over Tabaibales- og Veneguera-rampen, kan vi tydelig skille diket som krysser ravinen og som Roque er en del av, såkalt fordi det ser ut som en karakteristisk isolert monolitt, men i dette tilfellet er det en av de store restene av diket som har tålt erosjon bedre, står igjen som en projeksjon. Når vi går forbi den, kan vi se at den er kolonisert av steinvegetasjon, hvorav det meste er Cerrajas.

Fotogalleri

Hva ser du etter?

Hva ser du etter?